Bjørns WorkCycles Kr8: Klar for alt

Bjørn Gabrielsen deltok på Transportsykkel 2015 på Grünerløkka. Dette er den fjerde artikkelen i en serie fra transportsykkeltreffet, der syklister forteller om sine utstyrsvalg.

WorkCycles Kr8 er en nederlandsk kassesykkel som ble lansert i 2014 – som en erstatning for modellen WorkCycles Cargobike, som da hadde vært i produksjon i 10 år (som en mer påkostet utgave av den nær identiske Bakfiets.nl). Kr8 er designet av Henry Cutler, som flyttet fra Brooklyn til Amsterdam for å jobbe som produktdesigner for Philips, men i 2003 hoppet av og startet WorkCycles i en garasje. I dag har han både sykkelfabrikk og to butikker i Amsterdam.

Min sykkel:

Workcycles Kr8 (kan uttales som "crate" på engelsk, jeg er den type nerd som sier "kracht" med forsøksvis nederlandsk uttale). Tohjuls kassesykkel med Shimano Nexus 8-girs nav.

Ekstrautstyr som får mye oppmerksomhet er de britiskproduserte «BikeBins», vanntette sykkelvesker i hardplast. (Fine til å ha tepper i. Og regntøy, hvis man tar det ut jevnlig så det ikke går mugg i det. Harde ting skrangler veldig.)

Til minstemann har jeg en egen Melia kassesykkelstol av isopor med pusetrekk, i sin tid kjøpt fra hollandbikeshop.com. Ørelappene i dem gjør at han sovner lettere og bedre enn når han bare er spent fast til benken.

Jeg har også et svært solid og snedig regnkapell.

Mitt valg:

Jeg har tidligere operert med tilhenger av merket Nordic Cab og «vanlig» sykkel. Pluss diverse former for barneseter til å ha foran på sykkelen. (BoBike Mini og det danske Bulldog-setet, som ser ut som et traktorsete. )

Jeg liker å ha barna foran. Det blir mer kontakt på den måten.

Jeg skaffet meg min første kassesykkel allerede for femten år siden, en trehjuls Christiania. Jeg har mye godt å si om den, svært solid og praktisk. Men danskene er ekstremt dårlige til å betjene kunder i utlandet, det var vanskelig å få tak i ekstradeler. Og noe man oppdager på en trehjuling, er at norske veier ikke bare heller oppoverbakke og nedoverbakke, men også til siden.

Etter at jeg fikk barn, landet jeg på at en trehjuling  nok ikke er ideell for Oslos sykkelinfrastruktur.

(Ser at Butchers & Bicycles nå har en variant som krenger, det er kanskje mer aktuelt.) En fordel med trehjuls kassesykkel er riktignok at uansett hvor sakte man sykler i oppoverbakke tipper man aldri!

Jeg siklet lenge på Bullitt, som åpenbart er bedre dimensjonert enn Kr8en for bratte bakker og fart. Jeg syntes imidlertid at ekstrautstyret for barnetransport var både dyrt og utilfredsstillende. Og jeg transporterer svært ofte tre eller fire barn, det var derfor viktig å ha maksimal plass.

Jeg liker at Kr8en har gir, bremser og dynamo i hjulenes nav og at kjedet er helt beskyttet.

Det første jeg blir spurt av folk er som regel om den er elektrisk. Det er flott med elektrisk sykkel, men min erfaring er at det også er enda en ting å tenke på, enda en ting som kan gå galt.

Og for å være ærlig tenker jeg aldri at jeg skulle ha hatt motor på. Har man klart å sykle med tilhenger, klarer man å tilbakelegge omtrent de samme avstandene med kassesykkel.

Elmotor utvider bruksområdet til enhver sykkel. Men på noen sykler utvides det ikke nok til at det svarer seg.

Jeg tror potensielle transportsyklister idag KAN  komme i en liten elektrifiseringspsykose. Det er helt supert at muligheten er der, men det er bare ikke alltid nødvendig. Folk har transportert alt mulig uten motor tidligere.

Men selv når vekten er lik som en sykkel inkludert tilhenger, så ER det litt vanskeligere å sykle i oppoverbakke med kassesykkel, jeg må innrømme det.

Mine barn og jeg veier tilsammen rundt hundre kilo. Da er det ikke SÅ viktig om vi med sykkelen tilsammen veier 125 eller 135 kilo. Det blir noen prosents forskjell, men det gjør lite utslag i forhold til at det for eksempel er et kronglete veitun med høy fortauskant på den daglige ruta, eller et veikryss som er sensorregulert. 

For de av oss som ikke konkurrerer i en situasjon der sekundene teller, er vektproblematikken ganske uinteressant.

Mitt bruk:

Datteren min (4 1/2) er svært glad i å ha med venner hjem. Med Kr8en kan jeg transportere henne, broren hennes (1 1/2) og en eller to av hennes venner til hvor det skulle være i Oslo. Jeg kan surre fast syklene deres på det enorme bagasjebrettet, slik at de får muligheten til å sykle på sykkelveier og i parker.

Stopper vi for å spise is har de allerede et sted å sitte. Og det er fremdeles nok plass i kassa til at vi kan stoppe i butikk på tilbakeveien der jeg kan få handlet flere bæreposer med mat.

Av å leve uten bil har jeg fått et oppheng i at man som syklist ikke skal bruke ryggsekk eller ha poser dinglende fra styret. Bilister kjører ikke med sekk og henger ikke poser fra sidespeilene, og det er fordi de fleste av dem har vett til å kjøpe biler dimensjonert for det de skal bruke den til i stedet for Formel 1-racere eller ATVer.

Jeg registrerer at mange nordmenn sykler med sekk. For meg er det som å gå med sykkelvesker i hendene når man er på fjelltur. Uhensiktsmessig og unødvendig i de aller fleste tilfeller.

Det finnes tilfeller der Kr8en ikke er helt ideell. Man kan ikke ta den med på bussen, for eksempel. Men jeg har ikke noe problem med å legitimere at jeg har flere sykler. Med en praktisk bil kan man løse alle utfordringer bare man bruker mer bensin. Skal man fort frem? Skal man langt? Skal man frakte mange ting? Bare å bruke mer bensin.

Med sykler er det annerledes fordi marginene på motoren (altså meg) er mindre. Man kan ikke bruke samme sykkel til å frakte kjøleskap (som jeg gjorde med Christianiaen) som til å delta i et løp. Jeg har brukt liggesykkel på langtur, det er helt vidunderlig hvor lenge man kan holde det gående, men den passer ikke til å hente og levere barn i byen.

Allikevel er det Kr8en som er blitt hovedsykkelen. Jeg bruker den selv når jeg ikke har noe spesielt å frakte, fordi da har jeg friheten til å plutselig hente eller levere eller flytte eller kjøpe noe allikevel.

Nå som transportsykler er blitt litt mer vanlige i Norge er også terskelen blitt lavere for fremmede å komme bort til meg og prate om sykkelen. Jeg blir jo mormoner på oppdrag med en gang, tilbyr folk å prøvekjøre den og alt mulig.

Jeg har et inntrykk av at «rare» sykler ikke er spesielt utsatte for tyverier. For kjeltringer har kassesykler og liggesykler en slags usynlighetskappe over seg. De er vanskelige å selge videre, de er vanskelige å bære over skulderen og de har ofte svært få deler man kan overføre på andre sykler.

Kjøpsinfo:

Kjøpt hos Aslak på Oslo Transportsykkel. Der er veiledende pris 22 900 kroner.

Hva prisen angår er den ikke bare billigere enn en bil, den er en del billigere enn en Birken-sykkel i midtskiktet.  At folk med nyoppussede bad og kjøkken kan tillate seg å si at sykkelen min er «dyr» øker pulsen min fremdeles litt. Hundre prosent zen har jeg ikke oppnådd.

Jeg vil gå så langt som å si at en kassesykkel er spesielt aktuell for familier med dårlig råd. Med denne får man større radius til alle gratis fritidstilbud for barn i byen slik at behovet for større bolig ikke blir fullt så presserende, og det er lettere å hente brukte og billige ting fra finn.no o.l.