Derfor elsker jeg bilen
Tekst: Geir Anders Rybakken Ørslien
Dette er også en fortelling om norsk bilkultur. Om hvor sterk og rotfestet den er og hvor mye glede, nytte og frihet den har gitt meg. Dette er også fortellingen om min ferd fra bygda til byen – og om en bilkultur som ikke er egnet til å bli med på ferden.
Det kunne virke som om mannen i Porsche syntes oppriktig synd på meg.
Det var februarkaldt og fortsatt morgenmørkt på parkeringsplassen utenfor barnehagen. Snøfuggene vimset rundt gatelysene.
Mannen – en annen pappa i barnehagen – hadde nettopp sunket ned i det trange, lyse skinnsetet i sin Porsche 911 Carrera 4. Derfra betraktet han at jeg koblet barnetilhengeren av hybridsykkelen og parkerte den i snøfonna, klar for å sykle videre til kontoret på fire centimeter brede piggdekk.
Med et bassdrønn startet mannen opp sine 345 veltrimmede hestekrefter. Han så tilsynelatende bekymret på meg og gjorde et oppriktig forsøk på et overbærende smil, før han med en lett forvirret munterhet leverte sin eneste replikk gjennom en fortsatt åpen bildør.
– Jaja. Hver sin smak!
Døra smalt igjen, før fire brede vinterdekk grep tak på snøføret og rullet ut på veien. Fra sykkelsetet så jeg de røde bremselysene langt nede i veien.
Han skulle bare ha visst.
Det er lett å forstå skepsisen noen bilister nærer til syklister – særlig vintersyklistene. Hva i all verden er det som får folk til å hutre seg ut i kulda og tråkke avgårde på glatta, når alternativet er å nyte varmen i et behagelig bilsete med morgenradioen og en termokopp kaffe?
Uansett årstid: Hva er det med disse sykkelromantikerne som nekter å ta inn over seg at bilen gjør livet så mye enklere og mer effektivt?
Min korte, personlige forklaring handler om hvor jeg bor.
I byen gir sykkelen meg den samme frihetsfølelsen som bilen gir meg ute på bygda. Der – i Øyer i Gudbrandsdalen – vokste jeg opp i en sterk og levende motorkultur. Der lærte jeg at bilen er en selvsagt del av livet, og at livet er mye morsommere med bil.
Så flyttet jeg til Oslo. Så ble jeg stående i kø på vei mot Majorstuakrysset, og det var der, et sted langs Kirkeveien, at frihetsfølelsen forsvant.
Men motorkulturen i meg forsvant ikke. Den er som en barnetro. Bare litt mer robust.
Slik blir det når du vokser opp i en bygdekultur der bilkjøring slett ikke handler om kø og parkeringsproblemer, men bare om nytte og moro. Mye moro. Jeg kunne nesten ikke vente til jeg ble gammel nok til å parkere tråsykkelen for godt.
Straks jeg fylte seksten, ble den velbrukte Trygg-raceren arkivert i garasjen, før jeg suste opp Nordbygda i Øyer på min gule Suzuki TS 50X. Jeg kjørte rett opp til setervollene på Steinsetra, videre innover fjellveiene mot Brettdalen, rett inn i den store, åpne friheten og et fiskevann der jeg kunne tjuvlåne en pram, vente på ørreten, nyte et helt nytt liv – og fortsatt rekke hjem til kveldsmaten.
Jeg rørte ikke tråsykkelen etter dette. Den tid var forbi.
Da jeg omsider fylte atten, hadde jeg forlengst kjøpt min egen bil. Den sto klar og ventet på gårdsplassen. En ni år gammel, sølvfarget Renault 18 TS, kjøpt for åtte tusen kroner av min tremenning Trond. Jeg husker registreringsnummeret fortsatt. CC 77992. Etter den første uka med førerkort, pakket jeg teltet og soveposen og dro rett til Sverige.
Det var en nærmest eksistensiell biltur: Jeg hadde friheten til å forlate landet for egen maskin. Jeg kunne reise hvor jeg ville. Verden lå for mine føtter.
Året etter falt Berlinmuren. Dermed skulket jeg skolen, hoppet i Renaulten med to kompiser og kjørte nedover til Tyskland.
Plutselig var jeg der det hadde skjedd. Kjørte rundt i Berlins gater, snuste på den østtyske landsbygda, smakte på verden. Vi måtte pante tomflasker i Hirtshals for å få råd til fergebilletten hjem. Men uten den gamle Renaulten hadde vi aldri fått oppleve dette.
Både de to brødrene mine og jeg hadde bil som hobby allerede i barneskolen. Vi pleide å klippe et lite hull i et A4-ark, før vi åpnet årskatalogen fra «Auto, Motor und Sport» på en vilkårlig side, og la arket oppå før noen rakk å se hva som lå under.
Det eneste synlige var – for eksempel – et blinklys. Hansken var kastet. Hvilken bil tilhørte blinklyset? Merke, modell, antall hestekrefter? Kunne det være en tresylindret Daihatsu Charade?
Slik holdt vi på. Slik bygget vi kunnskap.
Hver sommer samlet det merkelige Amcar-folket seg til treff på Hunderfossen. Vi smågutta syklet måpende rundt og samlet tomflasker og betraktet Chevrolet Corvetter med motivlakk på panseret. Vi studerte Dodge vans med hele interiøret dekket i rød plysj, med lenestoler og digre menn som drakk øl og lo høyt.
Vi besøkte bilmuseet på Lillehammer, vi så Viking Dekk teste prototyper på isen på Lågen om vinteren, vi fulgte med da Norsk Land Rover Klubb samlet seg ved baksidevegen for å se hvem som kunne kjøre opp de bratteste bakkene i sandtaket. Jeg så en dame reparere girkassa på en Land Rover 109, på gresset foran teltet sitt.
Vi hørte de voksne snakke bil i familieselskapene, før de gikk ut på gårdsplassen for å gjennomdrøfte den nye Mercedesen til onkel Johan.
Vi fikk prøvesitte og snuse på nybil-lukta. Vi lærte at vi aldri måtte kjøpe Ford og Opel. Vi leste «Motor» og «Bil» og «Teknikens Värld». Vi så fargebilder av personbiler under lokket på kroneisene fra Døla-Is, med modellnavn, toppfart og antall hestekrefter skrevet i store bokstaver (jeg tuller ikke).
Vi så pappa skifte B18-motor på Volvo PV'en i garasjen hjemme, uten hjelp.
Vi så klistremerker fra Norsk Lastebileierforbund som fastslo at «Uten bilen stopper Norge». Vi studerte effektiv kurvekjøring i boka «Kunsten å kjøre bil» av rallylegenden Eric Carlsson.
Vi forsto at den eneste voksne som syklet til hverdags på disse kanter av landet, var byoriginalen som ble kalt Terje Tulling og pantet flasker og ropte etter damene. Hvis vi så en annen voksen på sykkel, konkluderte vi automatisk med at han hadde blitt fratatt førerkortet.
Vi dro på bilferie, vi var fire søsken som elsket å ligge flatt ut med dyner og puter og Donaldblader bak i en Volvo 245 L (bittert at det ikke var en DL eller en GL, selvsagt) med nedfelt bakseterygg mens vi suste avgårde mot Kristiansund eller Kristiansand.
Hjemme kjørte vi alltid bil til butikken og til bestemor, vi kjørte søndagsturer med niste og campingbord, vi brukte kort sagt bil hver gang vi skulle gjøre noe hyggelig.
Så fikk jeg endelig lappen selv.
Bare lett introverte bygdegutter vet hvor inderlig fint det kan være med lange, sene kjøreturer med søte jenter du kanskje har sjans på. Du kan sitte rett ved siden av henne ganske lenge, siden hun ikke bare kan reise seg og forlate passasjersetet i fart. Du kan nyte duften av parfymen hennes, men du trenger ikke møte blikket hele tiden – du må jo holde ditt eget blikk på veien.
Utsikten skifter kontinuerlig og byr på stadig nye samtaleemner. Når praten endelig går lett, føles bilen som et gullkantet vinnerlodd på fire hjul. Og når du til slutt stopper utenfor huset hennes for å slippe henne av klokka halv to en julinatt, kan det å slå av motoren si mer enn tusen ord.
For meg var bilen den store friheten.
Den tok meg dit jeg ville – fortere enn noe annet. Som ung mann kjørte jeg bil til Jotunheimen og Rondane, til Stavanger og Ålesund, til Tübingen og Riva del Garda. Som ung frilansjournalist i lokalavisen på Lillehammer var bilen den eneste som kunne få meg først fram til åsteder og begivenheter.
Bilen bød på fart og spenning og opplevelser og fellesskap og eventyr. Bil var gøy. Bilen var en selvsagt del av dagliglivet. Uten bilen sto alt stille. Med bilen var alt mulig.
DETTE var bilkulturen jeg hadde under huden da jeg flyttet til Oslo. En altomsluttende bilkultur, en livsstil basert på lykkelig, uproblematisk bilisme.
Tror du sykkelkulturen i Amsterdam og København er sterk? La den bryte håndbak med bygde-Norges bilkultur. Den taper så blårøyken står.
Det kom aldri noen til Granrudmoen i Øyer og snakket om transportsykling. Det var sånt mors onkel Theodor drev med sist på førtitallet, da han som ung snekker ukependlet til Oslo på en sykkel uten gir for å bygge landet. Det var nye tider nå. Framskritt og oljealder.
Voksne folk trengte ikke lenger å streve på tråsykler som andre fattigfolk. Theodor var allerede på sin fjerde Audi.
Så flyttet jeg til slutt hit, til hovedstaden, sammen med en bråte andre bilelskere fra Sogn og Fjordane og Hordaland og Troms og Hedmark og Møre og Romsdal og resten av dette langstrakte landet som stopper uten bilen.
Vi flyttet fra bygdene til Oslo, vi tok selvsagt med oss bilene som vi elsket så høyt, og noen av oss ble helt åpenbart ingeniører i Statens Vegvesen og fikk planlegge infrastruktur i byen.
Dermed satt vi der, alle sammen, i stillestående kø mot Majorstua. Vi som elsket friheten, og lurte på hvor den ble av. Vi kikket desillusjonert ut gjennom sidevinduene, vi formulerte undrende tanker på hver våre dialekter:
Vår kjære hovedstad hadde jo i generasjoner blitt skreddersydd for biltrafikken. Hvorfor blir det så bare mer kø og kaos for hvert år som går? Kan det være slik at all denne frenetiske bilveibyggingen sender noen signaler til alle oss som skal velge transportmiddel her inne?
For oss som har fått utkant-Norges bilkultur intravenøst inn i kroppen, tar det tid å se at andre steder kan trenge andre løsninger.
Heldigvis hadde jeg nå valgt meg en billig bybil. En mattrød Toyota Corona Mark II fra 1977. Den kostet meg tre tusen spenn, hadde gått 380 000 kilometer, og både dørlås og tenningslås var så slitt at bilen kunne åpnes og startes med en hvilken som helst lommekniv.
Dermed ble den selvfølgelig stjålet. Tre ganger (jeg fant eller fikk den igjen hver gang). Da jeg anmeldte det første tyveriet, spurte politiet hvor jeg hadde vært den natta. Hadde jeg for eksempel vært i et industribygg på Økern og forsynt meg av både det ene og det andre før jeg i høy fart råkjørte fra åstedet?
Det måpende bondefjeset mitt røpet åpenbart at jeg var uskyldig. En uke senere ble jeg oppringt av politiet. Bilen var funnet på Torshov. Kunne jeg muligens hente den selv? Det gjorde jeg. Det lå en finlandshette i hanskerommet. Storbylivet var i gang.
En av de første dagene uten bil, plukket jeg en gammel DBS opp av en container. Den ble min første bysykkel.
Det tok ikke lang tid å innse at sykkelen var et overlegent transportmiddel i byen. Plutselig sto jeg aldri i kø eller trafikkaos. Med ett trengte jeg aldri å lete etter parkeringsplass eller betale parkeringsbøter.
Jeg kunne sykle rett fra dør til dør, og nyte frisk luft og litt puls på veien. Det var en åpenbaring. Jeg hadde syklet hver eneste dag fra jeg var seks til jeg var seksten. Jeg trodde jeg var ferdig med sånt. Jeg hadde aldri sett for meg at dette skulle bli noe annet enn en lek – slik jeg nå drev med på stisykkel i skogen (dette er en annen åpenbaring jeg fikk som 21-åring, men det er en annen historie).
Dit jeg selvsagt kjørte bil, med sykkelen på taket.
En stjålet bil. En bytrafikk der bilistene stopper seg selv i massive rushtidskøer. Det var dette som måtte til for å få meg ut av bilen og over på sykkelen, også i hverdagen.
Det var dette som fikk meg til å oppdage at den friheten bilen ga meg på bygda, var det sykkelen som ga meg i bytrafikken.
Det å kunne tråkke avgårde gjennom parker og snarveier, langs turstier, smågater og smug – det ga meg tilbake den gode, gamle følelsen av å kunne kjøre akkurat dit jeg ville, uten begrensninger. Plutselig ble det morsomt å transportere seg selv igjen. Sykkelen er mye svakere og mye tregere enn bilen. Likevel kommer den ofte minst like fort fram.
Med ett innså jeg at bilen ikke er skapt for byen. Bilreklamene viser oss aldri biler i kø. Bilprodusentene viser oss alltid sin siste modell i fri fart gjennom store, åpne landskap – som de jeg vokste opp i.
Men nå var jeg blitt byboer i Oslos indre by. Der bilen er som en tiger i bur. Frustrert og uforutsigbar. Dermed ble jeg bysyklist. Det gjør meg mye gladere enn livet som bybilist.
Året rundt.
Også i kalde februarmorgener, der en stor mann i en mørk Porsche ser på meg og rister undrende på hodet. Han skulle bare visst at jeg på mange måter forstår ham godt.
For jeg er også bilist. Jeg tar fortsatt bilen der jeg kunne ha syklet. Valget er som min generasjons instinktive refleks. Jeg ble født i et bilparadis våren 1970. Jeg har bilen i blodet.
Derfor elsker også jeg den legendariske 911-modellen som ble lansert i 1963. Jeg forteller gjerne den fascinerende historien om den 23-årige Ferdinand Alexander Porsche som fem år tidligere kom inn i familiebedriften som lærling på bilfabrikkens designkontor, der han ble utfordret til å skisse fram en ny modell.
Jeg har – tross mitt normale oppheng i praktiske og nøkterne løsninger – et irrasjonelt kjærlighetsforhold til den ikoniske bilmodellen fra Zuffenhausen nord for Stuttgart. Jeg har til og med fotografert en lekker 911 til årets kalender fra Porsche Club Norge. Dette er klassiker som jeg mer enn gjerne kunne eid og kjørt Europa på kryss og tvers med.
Men som jeg altså ikke hadde orket å kjøre i Oslo sentrum.
Selv om jeg ser at noen gjør det. Til og med folk jeg kjenner og verdsetter høyt. Til dét kan jeg ikke annet enn å si meg enig med min gamle venn fra parkeringsplassen utenfor Lille Ekeberg Barnehage:
Hver sin smak.
PEAK CAR
«Teori som stipulerer at bilbruken pr. person har nådd toppen i vestlige land og vil begynne å falle.
Bilkjøringen pr. person har vist en fallende trend i en rekke rike land, blant dem USA, Storbritannia, Frankrike og Japan. I Norge nådde bilkjøringen pr. person en foreløpig topp i 2008.
Andelen nordmenn mellom 18 og 64 år med førerkort har falt fra 86 prosent i 1992 til 82 prosent i 2012, viser utregninger Aftenposten har gjort basert på tall fra SSB. Fallet er størst blant de yngste, mens andelen personer med førerkort øker i de eldste aldersgruppene» (Aftenposten, 29. april 2014).
Les mer om dette i denne artikkelen i Aftenposten
