Orket ikke bilkøen – ble elsyklist
Da Arne Aas kom inn og ba om en nærmere kikk på den nye elsykkelen fra Cannondale, svarte sportsbutikkselgeren kjapt: «Er du blitt lat nå?».
To år er gått siden den rutinerte terrengsyklisten Arne Aas fra Trondheim så overbærende på den eplekjekke sykkelselgeren som han aldri hadde sett før. Så ble Arne henvist til en dyktigere selger i samme butikk. Det endte med kjøp.20 000 kroner betalte Arne for en Cannondale E-Bike av 2012-modell (sykkelen koster mer, men han fikk fem tusen i rabatt, som en introduksjonspris).Han har ikke angret et sekund.
– Hva var det som fikk deg – en durkdreven og veltrent terrengsyklist – til å vurdere elektrisk sykkel?– Jeg ville slippe bilkø på vei til og fra jobb. Det var utgangspunktet. I mange år syklet jeg de seks kilometrene til jobb, og var glad for å starte hver dag med kunne bevege meg i frisk luft. Det er for kort og ikke bratt nok til å være noen seriøs treningsøkt, men samtidig var det umulig for meg å sykle der uten å svette. Det betød at jeg måtte skifte og dusje på jobb, skifte tilbake til sykkelklær før hjemturen, og dusje på nytt hjemme. Så fikk vi barn. Da ble det viktigere å spare tid på morgen og ettermiddag, og jeg tok bilen i stedet.– Og så?– Så satt jeg der, da, i bilkøen. Og konstaterte at tross kø her og der, så sparte jeg fortsatt tid i forhold til sykkelpendlingen, fordi jeg slapp all den skiftingen og dusjingen. Dermed ble jeg bilist hver dag. Men det irriterte meg, og jeg savnet syklingen. Savnet det å slippe å tenke på kø og trafikk, siden jeg er heldig nok til å ha gode sykkelfelt hele veien til jobb.
– Når begynte du å vurdere elsykkel?– Jeg var nysgjerrig på elsykler allerede for flere år siden. Jeg fikk prøve en kollegas sykkel, og orienterte meg på nettet. Men det var i bilkøen våren 2012 at jeg innså at elsykkel var løsningen for meg. Da gikk det ikke så lang tid før jeg hadde sjekket alternativene som fantes i byen, og endte med Cannondalen.– En dyr sak!– Jeg kunne helt klart fått noe billigere, ja. Men jeg ville ikke ta sjansen på en billigmodell. Jeg er veldig glad i å sykle, og ville ha en solid kvalitetssykkel som jeg kan stole på – med alt nødvendig utstyr på plass. Cannondalen hadde alt: Krankmotor fra Bosch, integrerte lys, vedlikeholdsfritt girnav, hydrauliske skivebremser og selvsagt skjermer og en skikkelig kjedekasse, slik at jeg kan sykle i vanlige klær.
– Det er mange som bekymrer seg over at kondisen skal gå rett vest om de begynner med elsykkel. Hva med deg?– Det har ikke bekymret meg et sekund. Husk at før dette kjørte jeg bil hver dag. Nå sykler jeg hver dag, og beveger kroppen hele veien. Frisk luft, ingen kø, godt humør. Mye bedre enn alternativet på fire hjul. Og for meg var uansett ikke jobbsyklingen den store kondisjonstreningen. Den får jeg gjennom aktiv stisykling og lange skiturer.– Husker du førsteinntrykket av sykkelen, den første turen?– Det var overraskende artig fra første stund. Jeg var ikke helt forberedt på hvor fantastisk det er å skyte fart som ingenting. Selve kjørefølelsen ellers var ikke så uvant, den er god å sykle på og motorskyvet fra krankmotoren er utrolig smooth. Det føles som en vanlig sykkel, bortsett fra at du har superkrefter.
– Hva med rekkevidden?– Produsentens oppgitte rekkevidde på 55 km stemmer greit nå om sommeren. Jeg kan sykle til og fra jobb fire ganger på én lading – det blir 48 km til sammen. Batteriet taper seg nok litt for hvert år, men det er fortsatt god kapasitet. Men om vinteren lader jeg hver dag for å være sikker, siden batterikapasiteten går ned i minusgrader – og rullemotstand fra snøslaps og piggdekk krever endel mer energi.– Hvordan takler sykkelen norsk vinterkulde?– Helt fint. Jeg har syklet i 22 minusgrader uten noen problemer. Elsykkel er helt genialt om vinteren. På halvdårlig brøytede sykkelveier er det mye tyngre å sykle enn på asfalt, så der kommer hjelpemotoren enda mer til sin rett. På bar asfalt klarer jeg fint å holde minst 25 km/t med en vanlig sykkel på flatene, så der bidrar elmotoren først og fremst til at jeg kommer meg frem uten å bli svett. Det går ikke veldig mye raskere enn vanlig sykkel med mindre det er mye bakker eller motvind. På vinteren, derimot, får jeg konstant hjelp av motoren gjennom snø og slaps, og jeg kommer meg frem raskere enn med en vanlig sykkel, uten å bli svett og utslitt. I regnvær har du en annen fordel med elsykkel: Du kan sykle langt uten å bli svett og klam inni det tette regntøyet.
– Hvor interesserte er stisykkelkompisene dine i elsykkelen din?– Ikke veldig interessert. De er nok som de fleste andre: De ser på sykling som noe som skal være en fysisk utskeielse, noe som du skal bli litt sliten av. Elsykkel, er ikke det juks da? Det hører jeg ofte.– Hva svarer du?– Hva skal man si? Jeg bruker denne sykkelen som et transportmiddel, i stedet for bil. Jeg konkurrerer ikke med noen. Da kan jeg heller ikke jukse. Det er en typisk idé hos de som ikke klarer å se på sykler som noe annet enn treningsutstyr.
– Hva sier de når de får en prøvetur?– Alle som jeg setter oppå og sender avgårde, blir positivt overrasket. De fleste er ikke klar over hvor mye skyv det faktisk er i motoren, og noen klarer ikke la være å le på vei opp brattbakken. Men de kommer ikke bort fra idéen om at det uansett er juks.
– Akkurat som den eplekjekke selgeren?– Det var en spesiell opplevelse å være elsykkelkunde i sportsbutikkene her i byen, ja. Én ting var han som spurte om jeg var blitt lat, siden jeg kunne spørre om noe slikt – selv om butikken hans faktisk hadde en førsteklasses elsykkel til salgs. Et annet sted jeg kom inn og spurte hvor elsyklene sto, bare pekte selgerne meg i riktig retning. Det sto tre sykkelselgere der. Ingen av dem gadd å bli med meg bort. Jeg måtte studere elsyklene deres alene. Etterpå spurte jeg om de hadde en brosjyre for elsyklene. Nei, det hadde de ikke. De gjorde ikke det minste forsøk på å selge. Heldigvis hadde butikken med Cannondalen en kunnskapsrik selger. Han er selv en ivrig syklist, og har åpenbart forstått poenget med elsykler.
– Hva fikk deg til å velge den såkalte «dameramma»?– «Low instep»-modellen har et par åpenbare praktiske fordeler: Når jeg har barnesete bak, er det mye enklere å komme av og på sykkelen når ramma har lavt innsteg. I tillegg ville jeg ha en sykkel som min gravide kone også kunne bruke uten problemer. Da var det et enkelt valg.– Bruker du den til annet enn jobbsykling?– Det hender jeg tar den til butikken, og frakter varene i barnetilhenger. Ellers er den fin når jeg og kona sykler en tur sammen. Da har jeg barn i tilhengeren mens hun sykler strømløs sykkel uten bagasje. Men en elsykkel med full tilhenger er fortsatt lettere å sykle opp bakkene enn strømløs sykkel uten last. Så jeg skrur ned effekten litt, da blir det jevnere fordelt.
– Du har bagasjevesker midt nede på siden av forhjulet, hvordan fungerer det?– Det fungerer fint, og vekta merkes ikke så tydelig der nede som den veska jeg først hadde oppe på styret. Jeg liker ikke å ha bagasjevekten høyt oppe, fordi den påvirker styringen mer. Jeg hadde sidevesker bak før datteren vår begynte i barnehagen og trengte sete bak – det lar seg ikke kombinere med veske der. Det å ha bagasjen på ryggen liker jeg ikke, ryggsekk blir for klamt.– Og så har du horn!– Hehe. Ja, det var vanskelig å finne en god ringeklokke som høres godt på avstand. Da måtte jeg være veldig nær før fotgjengerne hører meg, og jeg liker ikke å skremme folk. Derfor satte jeg på et horn, så jeg kan varsle i god tid. Det fungerer fint, det er alltid noen som flirer litt av den lyden – og det er nesten så jeg må le litt selv også. Det er jo en rar greie, men i praksis løser det oppgaven godt. Jeg har utviklet en klemme-teknikk der jeg kan velge lydnivå, jeg kan fløyte skikkelig høyt eller lavt og diskret.– Men det blir ikke noe trykklufthorn med det første?– Neppe. Trykkluft blir å gå over en grense. Jeg må ha en vennlig lyd!