Stressa? Ta en omvei hjem!

Vær så god: Den enkle metoden for deg som vil bli bedre kjent med hjemstedet ditt. Eller bare vil komme hjem som et litt lykkeligere menneske.

Møtet på Lysaker er over. Klokka er ett og jeg skal tilbake på kontoret. Det er 12 kilometer unna. Jeg kan veien utenat, men i dag kommer jeg snart til å ta en omvei jeg aldri har prøvd.

Det viser seg at omveien er helt umulig å komme gjennom med bil, og at den gjør meg mye gladere enn jeg hadde regnet med.

Og dagens omvei begynner altså her på Lysakerlokket, like utenfor møtelokalet i forretningsbygget.

Den vanlige veien hjem herfra – den raskeste og enkleste – er slik:

Ned til parkeringshuset, betale for bilen i automaten, finne bilen, starte den, kjøre opp og ut i rundkjøringen. Svinge ned til E18, kjøre innover mot Skøyen, videre forbi Bygdøy og Frognerkilen. Ned i Festningstunnellen, videre gjennom Operatunnellen og Svartdalstunnellen, ta av opp til Ryenkrysset – og så endelig opp til Ekeberg.

Vi har alle våre faste kjøreruter. Dette er en av mine.

Det føles som om jeg kan kjøre den i blinde. Noen ganger kommer jeg hjem fra en av disse innlærte, faste rutevalgene og aner ikke hva jeg har sett på veien. Jeg har sett det så mange ganger før. Det går ikke inn lenger.

"Jeg opplever ingen ting av det jeg ser gjennombilvinduet på de rutinemessige turene mine.Jeg bare registrerer og passerer."

Jeg opplever ingen ting av det jeg ser gjennom bilvinduet på de rutinemessige turene mine. Jeg bare registrerer og passerer. Det er ofte helt i orden. Jeg har andre ting å tenke på.

Men denne dagen står ikke bilen min i parkeringshuset på Lysaker. Den står hjemme.

Det er sykkelen min som venter utenfor den glatte fasaden, der jeg kommer gående med en fotosekk, en skulderbag og en veske med stativer.

Det tok meg rundt 25 minutter å sykle hit, takket være elmotoren under kranken. Nå er jeg klar for veien hjem. Og det er nå det slår meg: Ligger ikke Sollerudstranda her ute?

Jeg har jo utrolig nok aldri vært på Sollerudstranda. Hvordan ser det ut der?

Noen venner nevnte stedet i forrige uke, og akkurat nå kom jeg på det igjen. Hadde jeg sittet i bilen nå, måtte jeg ha kjørt en sløyfe bort til brygga på den andre siden av elva, parkert bilen der, gått bort og kikket på stranda, gått tilbake til bilen og så til slutt kjørt den vanlige ruta hjem.

Med sykkel trenger jeg ikke parkere noe sted. Med sykkel kommer jeg videre der bilen må stoppe.

Nå sykler jeg langs stranda og følger den for meg ukjente turveien. Hvor ender denne? Den snirkler seg rundt svaberg og furutrær, den viser meg utsikter jeg aldri har sett. Jøss! Er det slik det ser ut her?

Jeg er bare 250 meter unna strømmen av biler langs min faste rute på E18.

Men her borte oppdager jeg en fin, liten vik med en steinstrand og folk som soler seg. Jeg ruller forbi en nybygget badebrygge, følger en rolig tursti med gamle rekkverk som balanserer på kanten ut mot sjøen, kommer plutselig inn i en flott liten park med enorme trekroner som gir svale skygger i solsteiken.

Her ser jeg folk som nyter sommeren og badevannet i en bortgjemt, liten idyll – rett bak byggevarehuset på Maxbo Vækerø. En mann fisker fra bryggekanten. De hvite båtene skinner i sola.

Noe skjer i hodet mitt.

Dette er ikke bare en oppdagelsesferd i miniatyr. Det er stressmedisin.

Dette er jo ikke første gang jeg oppdager byen på nytt med sykkel. Det skjer stadig vekk. Med sykkel velger jeg de små avstikkerne, omveiene, snarveiene. Med sykkel blir jeg en impulsiv oppdager på ekspedisjon. I bilen jager jeg bare raskeste vei hjem.

Med sykkelen får jeg sett bakgatene, husene, folka som vanker i strøk jeg ikke kjenner, luktene som stryker forbi meg, lydene som høres fra leilighetene og utekafeene. Med sykkelen blir jeg kjent med det som er bakenfor, og jeg husker det jeg ser. Det fester seg.

Turen hjem til kontoret tok lengre tid enn turen til møtet. Jeg hadde litt ekstra tid denne dagen. Jeg trengte en liten time-out, og valgte sykkelen framfor bilen.

De gangene jeg gjør det slik, vet jeg hvordan det ender.

Slik endte turen hjem fra Lysaker også: Jeg brukte litt ekstra tid på noen omveier, og kom hjem som en lykkeligere mann.