Fatbikes: Det perfekte turutstyret

Terrengsykler med superfeite dekk er årets største moroklump  i det norske sykkelmarkedet. Den 13. oktober samles fatbike-folket til grasrot-fest i Østmarka. Der kan du også få testsykle høstens feteste turutstyr.

For et par uker siden dro illustratøren og eventyreren Steve Graepel fra Boise i Idaho på sykkeltur med en kompis. De hadde funnet seg en 160-kilometers rute langs Oregon-kysten, fra Port Orford og nordover til Florence.En akkurat passe lang tur for en langhelg: Mye sandstrender, en del kjerreveier, samt noen elver og en fjordarm som måtte krysses. Alt Steve trengte å ha med, fikk han plass til på sykkelen sin og i en superlett ryggsekk – helt uten bruk av vanlige bagasjebærere og sidevesker:Telt, sovepose, underlag, kokeutstyr, myggnetting, toalettsaker, klær, mat, verktøy, kameraer, telefon og en solcelle-lader.Og en flåte med padleåre, selvsagt.Man skal jo krysse åpent vann med jevne mellomrom! Litt over gjennomsnittet fascinerende, ja.Fenomenet kalles bikepacking – kunsten å sykle langturer i villmarka, ofte langt unna veier og asfalt, og klare seg med det du kan stroppe fast på ryggen og sykkelen. Tenk backpacking, bare med sykkel.Og for bikepackerne med sans for ulendt terreng, er den sykkelen stadig oftere en fatbike.Dette konseptet er i utgangspunktet såre enkelt: Syklene har dekk og felger som er tre-fire ganger bredere enn på vanlige terrengsykler – og lar deg sykle på snø, sand, myr og andre myke underlag uten å synke nedi.Her er et nydelig eksempel på en fin fjelltur fra den alltid like eventyrklare syklisten Are Tallaksrud.Men fatbikes funker til helt vanlig stisykling også.Dette er Fredrik Lindland i skogene rundt Ski, på en Nakamura BigBob 2014-prototype:En fatbike gir deg nemlig også fantastisk komfort og grep når du skal klatre over steinrøyser og røtter, siden dekkene kan kjøres på svært lavt lufttrykk.Er du sterk nok og pumper dekkene hardere, kan du faktisk sykle råfort med fatbike også – sjekk bare her: Lyst til å sjekke ut disse syklene skikkelig?Fatbike-liebhaber Fredrik Lindland fra videoen over startet nylig gruppen Fatbike Norge på Facebook, og har tatt initiativet til en fin grasrot-happening ved Ulsrudvann – like ved Østmarksetra i Oslo.Der skjer Fatbike Feelgood søndag 13. oktober mellom 10 og 14. Garantert hyggelige folk og feite sykler. Møt opp!De fleste fatbike-syklistene leker seg på stier i nærområdet rundt der de bor, slik de pleier.Men noen blir ekstra inspirert. Noen gjør sykkelen til turutstyr og tar med soveposen. Dette er grunnen til at jeg liker denne nye sykkelsjangeren så godt (selv om jeg ikke eier en selv). Den har skapt helt nytt liv i bikepacking-leiren de siste åra.Klikk her for å se hvordan fatbike-syklister verden rundt rigger sine egne sykler for eventyr.Jeg har fulgt terrengsykkelmarkedet tett i over 20 år, og sett så mange nyheter at jeg forlengst er blitt en konservativ grinebiter hver gang jeg hører «wow-check-out-next-years-model-(drool)».For nyhetene som terrengsykkelbransjen hver sesong slår opp som storslagne, er stort sett innovasjon på detaljnivå – eller bare nok en variasjon over et velkjent tema. Fem centimeter større hjuldiameter var nok til å skape global tastaturfråding mellom frelste og ufrelste. Ti centimeter bredere styre var en gang nok til å definere deg som radikal opprører. Fjæringsgeometriske prinsipper har tidvis blitt debattert som om de handler om evig liv eller fortapelse.Heldigvis, på et vis. For uten ildsjelenes lidenskap for detaljer, hadde vi aldri kommet videre. Uten monomane nerder stopper utviklingen. Men for terrengsyklenes del handler det nesten alltid om finpussing av samme konsept. Alle er sykler som skal gå fort i terrenget.Neste års modeller er bittelitt bedre på det bittelille detaljnivået. Men de kan ikke gjøre noe annet enn hva forrige modell kunne. De gjør det samme, bare bittelitt bedre.Men noen ganger kommer det faktisk noe helt nytt.En enkel forandring som over natten forandrer måten vi bruker en sykkel på. En nyhet som forandrer tankesettet til de som bruker den, med idéer som gir folk lyst til å prøve selv med én gang.Fatbikes er en slik ting. I mine øyne er fatbikes det morsomste som har skjedd i terrengsykkelmarkedet de siste ti-femten årene.Sammenliknet med dagens avanserte stisykler, framstår en klassisk fatbike som en enkel traktor. Men hvorfor den er overlegen på mykt underlag, ser du fort når du sammenlikner med en vanlig terrengsykkel.Som her:Fatbike-konseptet krever dog rammer og gafler som er spesialtilpasset kjempehjulene. De kan altså ikke monteres på andre sykler, med mindre du bytter gaffelen foran til en  som er kompatibel med tjukkashjul.Dette er som sagt ikke noe nytt. Fatbikes har vært et subkultur-fenomen i snart tjue år.Forløperne ble utviklet for ørkenbruk i USA på 1980-tallet. Men det ble ikke liv i konseptet før syklister i Alaska tok det videre. Utover på 1990-tallet bygget de fatbikes for snøsykling. Idéen spredte seg langsomt. Surly lanserte den første serieproduserte modellen – Pugsley – i 2005.Ikke lenge etterpå tråkket de første innovatørene innover i Nordmarka i Oslo med fatbike. De var alene lenge, for det har tatt mange år å modne dette markedet. I mars 2012 skrev jeg en liten artikkel i D2 om fenomenet som da var i ferd med å slå gjennom her hjemme. Senere på året kom norske Gresvig på banen med sine egne prototyper, tett fulgt av et lite knippe førstegenerasjons produksjonsversjoner av Diamant og Nakamura fatbikes.Mottakelsen har vært overveldende.Forhåndsbestillingene ble flere enn noen hadde trodd, og denne høsten står norske syklister i kø for å få fatbikes fra både Gresvig (Nakamura og Diamant), Brown Couch (Surly og Salsa) og et knippe andre merker fra England og USA (både Trek, Specialized, Giant og Kona er nå ute med egne versjoner – sammen med en bråte mindre nisjemerker). Salsa har allerede lansert en superlett racingversjon i karbon, selvsagt, og det er ingen tvil om at denne sykkelsjangeren kommer til å utvikles i høyt tempo de neste sesongene.Nyhetene fra denne sjangeren pleier å dukke opp her, forøvrig.Men det er altså ikke syklene i seg selv som fascinerer meg mest med fatbikes.Det er – som du sikkert skjønner – turkulturen som følger med. Fatbike-syklenes store oppsving kom etter at syklene ble brukt i kalde og beinharde flerdagersløp av typen Iditarod, der lange strekninger tilbakelegges uten hjelp i tøffe vinterforhold.Der defineres ikke sykkelen som sportsutstyr. Der blir en fatbike definert som turutstyr på linje med hundekjørernes sleder.I langdistanse-rittene gjennom Alaska har syklistene selv med seg alt de trenger underveis. Dermed oppsto et gryende marked for robuste vesker og bagasjeløsninger som må tåle sykling gjennom både snø, vann og sand. Det betyr at all bagasje må være lett og stroppet godt fast – her holder det ikke med ordinære sidevesker dinglende fra bagasjebæreren. Rammebager blir festet direkte på rørene, og rommer både kokeapparater, brennstoff, hodelykter og verktøy. Telt og soveposer får vanntette trekk, og stroppes direkte til sete eller styre.Og mange flere oppdager hvor moro det er å ta seg ut på overnattingsturer i skog og fjell, med lett oppakning og en sykkel som takler både snø og smale, teknisk krevende stier.I USA og Canada har det forlengst dukket opp egne ritt for fatbikes på snø. Jeg regner med at det bare er et spørsmål om tid før Birken lager sitt eget vintersykkelritt, på separat trasé over fjellet.Vil du se en helt vanvittig fatbike, forresten?Da må du klikke her for å se hva Mike Curiak bygget seg.  Mannen er forlengst en legende i Iditarod-miljøet og har brukt fatbikes siden de første dukket opp. Denne spesialbygde titanmodellen bygget han med tanke på å sykle til Sydpolen.Et lite eksempel på nivået her: Både hovedrørene i ramma og gaffelbeina er bygget som tette brennstoff-tanker til kokeapparat-bruk.Til sammen rommer sykkelen tre liter brennstoff, selvsagt med egne tappekraner.Mike Curiak er også med på denne filmsnutten som ble lagt ut av biologen, forskeren, National Geographic-eventyreren og fatbike-syklisten Roman Dial – som på videoen under viser litt av en sykkeltur med kompiser langs Alaskas «Lost Coast», fra Yakutat til Glacier Bay.Filmen viser hvor bra fatbikes er på bløtt underlag, men kan for de ufrelste virke noe monoton fram til rundt 08:10 – så hopp dit for å se hvordan de kombinerer packrafts og fatbikes! Moro!